Selv om jeg har friske tulipaner i ei vase her ved skjermen, og de gule stearinlysa kun har brent et par centimeter ned, er påsken utvilsomt over for i år. Det er til og med litt tørr marsipan igjen i påskeegget, uten at det hjelper. Jeg trøster meg med at det kun er koselige ting å se fram til - type sommer, sol, midje og barn - og det hjelper masse.

I mellomtiden fascinerer jeg meg selv ved stadig å finne nye ting å irritere seg over... Det er helt utrolig. For bare noen minutter siden for eksempel, da måtte jeg holde meg selv i skjortekraven for ikke å storme (eller vagge) ut av blokka og over til den som ligger bak her. Grunnen var en av de gamle pensjonistene som bor i oppgangen ved siden av meg. Han hadde gått helt bort til den andre blokka og sto der og raka plenen. Gubben er sikkert 70 år og er i øyefallende lutrygga. Ja, han har nesten pukkel. Det alene er ikke nok til å irritere, men jeg ble sittende og tenke meg til at han sikkert er alt for sliten til å orke å rake plenen, men at han tror at de som bor i den blokka ikke kan gjøre det selv. Videre tenkte jeg at han sikkert forbanna dem alle som en, mens han i det skjulte kasta nedpå et par smertestillende som han har fått av legen sin og som han syter masse for å få beholde på fast resept. Det neste blir sikkert at han klager til formannen i borettslaget, tenkte jeg, og han er faktisk like gammal og litt lut i ryggen sjøl, så da kommer det sikkert et skriv snart om at vi selv er ansvarlig for å rake plenen rundt blokkene våre. Hva pokker, tenkte jeg videre, det er faktisk bare midt i april og snøen har faktisk nettopp smelta. Det er også noe som heter årlig dugnad, og det er faktisk da alt dette skal bli gjort. Jeg ble skikkelig hissig og måtte vri på meg der jeg satt og betrakta fyren. Men så - fra baksiden av blokka, der jeg ikke hadde mulighet til å se - kom det ei lita snelle av ei pensjonistdame. Hun hadde også ei rive i hånda og hun gikk han som er lutrygga i møte med et strålende smil. Dæggern, han driver faktisk og kurtiserer han gammel'n, gikk det opp for meg da. Dama gikk inn i oppgangen sin (og hun sogna faktisk til den blokka de dreiv å raka rundt) og kom ut igjen med frukt. Så satt de seg ned i sola og spiste hver sin banan og hvilte ryggen.

Fysøren, jeg holdt på å begynne og grine.