Påske er hurra, påske er toppen - påske får det til å sildre i kroppen!

I dag har jeg lært at Karen Marie Ellefsen ser mye bedre ut nå i 2007 enn hun gjorde i 1982. Jeg har lært at det i 1981 kom en fantastisk fotballfilm med Michael Caine, Sylveser Stallone, Max von Sydow, Pelé og Hallvar Thoresen (!). Jeg har lært at jeg som student ved UiO kommer gratis inn på en rekke museer i hovedstaden og at zoologisk museum, som ligger i botanisk hage, er av den typen museum som gjør at du aldri vil på museum mer i hele ditt liv. Også har jeg lært at Fridtjof Nansen hadde doktorgrad i slimål før han ble stor helt og polfarer (i omvendt rekkefølge). Veien til toppen er ikke alltid like glamorøs.

Jeg har også lært noe om meg selv. Det har gått en dokumentar (for 128. gang) om Kurt Cobains selvmord og genierklæringen rundt hans evner som låtskriver i kveld. Vel, selv om jeg var litt liten i 1991 (ti år), varte hypen rundt Nirvana og Cobain lenge nok til at jeg kan si at jeg var ungdom da grungen var stor. Jeg digga det skikkelig, liksom. Hørte masse på Nirvana og hadde litt fett halvlangt hår og stripete t-skjorte og cardigan og sånn. Jeg syns det var leit at Kurt Cobain skjøt seg selv og musikken hans er bra og shit hvorfor dør alle helter unge? Men jeg må si at jeg lærte noe om meg selv mens jeg så ørteogfjørti musikere uttale seg om hvor stort hull Cobain etterlot seg i musikkverdenen da han ble borte og hvor mystisk og fantastisk det er at han klarte å lage så overlegent bra låter: Jeg er veldig ferdig med Kurt Cobain. Geni-scmemi. Han spilte i et kult band på nittitallet, lagde en haug kule låter og til og med noen klassikere, som de som var unge da nynner på ennå (vaffal på nachspiel). Ok, så fant Nirvana, til dels, opp en ny sjanger. Men folk har da vært heldig med tid og sted og pubikum før? Ferdig med Cobain nå. Over og ut.