Selv om jeg har friske tulipaner i ei vase her ved skjermen, og de gule stearinlysa kun har brent et par centimeter ned, er påsken utvilsomt over for i år. Det er til og med litt tørr marsipan igjen i påskeegget, uten at det hjelper. Jeg trøster meg med at det kun er koselige ting å se fram til - type sommer, sol, midje og barn - og det hjelper masse.

I mellomtiden fascinerer jeg meg selv ved stadig å finne nye ting å irritere seg over... Det er helt utrolig. For bare noen minutter siden for eksempel, da måtte jeg holde meg selv i skjortekraven for ikke å storme (eller vagge) ut av blokka og over til den som ligger bak her. Grunnen var en av de gamle pensjonistene som bor i oppgangen ved siden av meg. Han hadde gått helt bort til den andre blokka og sto der og raka plenen. Gubben er sikkert 70 år og er i øyefallende lutrygga. Ja, han har nesten pukkel. Det alene er ikke nok til å irritere, men jeg ble sittende og tenke meg til at han sikkert er alt for sliten til å orke å rake plenen, men at han tror at de som bor i den blokka ikke kan gjøre det selv. Videre tenkte jeg at han sikkert forbanna dem alle som en, mens han i det skjulte kasta nedpå et par smertestillende som han har fått av legen sin og som han syter masse for å få beholde på fast resept. Det neste blir sikkert at han klager til formannen i borettslaget, tenkte jeg, og han er faktisk like gammal og litt lut i ryggen sjøl, så da kommer det sikkert et skriv snart om at vi selv er ansvarlig for å rake plenen rundt blokkene våre. Hva pokker, tenkte jeg videre, det er faktisk bare midt i april og snøen har faktisk nettopp smelta. Det er også noe som heter årlig dugnad, og det er faktisk da alt dette skal bli gjort. Jeg ble skikkelig hissig og måtte vri på meg der jeg satt og betrakta fyren. Men så - fra baksiden av blokka, der jeg ikke hadde mulighet til å se - kom det ei lita snelle av ei pensjonistdame. Hun hadde også ei rive i hånda og hun gikk han som er lutrygga i møte med et strålende smil. Dæggern, han driver faktisk og kurtiserer han gammel'n, gikk det opp for meg da. Dama gikk inn i oppgangen sin (og hun sogna faktisk til den blokka de dreiv å raka rundt) og kom ut igjen med frukt. Så satt de seg ned i sola og spiste hver sin banan og hvilte ryggen.

Fysøren, jeg holdt på å begynne og grine.

Påske er hurra, påske er toppen - påske får det til å sildre i kroppen!

I dag har jeg lært at Karen Marie Ellefsen ser mye bedre ut nå i 2007 enn hun gjorde i 1982. Jeg har lært at det i 1981 kom en fantastisk fotballfilm med Michael Caine, Sylveser Stallone, Max von Sydow, Pelé og Hallvar Thoresen (!). Jeg har lært at jeg som student ved UiO kommer gratis inn på en rekke museer i hovedstaden og at zoologisk museum, som ligger i botanisk hage, er av den typen museum som gjør at du aldri vil på museum mer i hele ditt liv. Også har jeg lært at Fridtjof Nansen hadde doktorgrad i slimål før han ble stor helt og polfarer (i omvendt rekkefølge). Veien til toppen er ikke alltid like glamorøs.

Jeg har også lært noe om meg selv. Det har gått en dokumentar (for 128. gang) om Kurt Cobains selvmord og genierklæringen rundt hans evner som låtskriver i kveld. Vel, selv om jeg var litt liten i 1991 (ti år), varte hypen rundt Nirvana og Cobain lenge nok til at jeg kan si at jeg var ungdom da grungen var stor. Jeg digga det skikkelig, liksom. Hørte masse på Nirvana og hadde litt fett halvlangt hår og stripete t-skjorte og cardigan og sånn. Jeg syns det var leit at Kurt Cobain skjøt seg selv og musikken hans er bra og shit hvorfor dør alle helter unge? Men jeg må si at jeg lærte noe om meg selv mens jeg så ørteogfjørti musikere uttale seg om hvor stort hull Cobain etterlot seg i musikkverdenen da han ble borte og hvor mystisk og fantastisk det er at han klarte å lage så overlegent bra låter: Jeg er veldig ferdig med Kurt Cobain. Geni-scmemi. Han spilte i et kult band på nittitallet, lagde en haug kule låter og til og med noen klassikere, som de som var unge da nynner på ennå (vaffal på nachspiel). Ok, så fant Nirvana, til dels, opp en ny sjanger. Men folk har da vært heldig med tid og sted og pubikum før? Ferdig med Cobain nå. Over og ut.

I dag har mamma'n min bursdag. Hurra for deg og gratulerer så mye. Jeg har ingen bilder av mamma på macen min, så jeg legger heller ved et bilde av Bård, mammas svigersønn, og Berit - som er gift med pappa. B og B, kan man si. Bildet er fra i fjor sommer da vi grilla i hagen til pappa og Berit. Det var veldig fint, pappa og noen kompiser har bygget en stor platting som vi sitter på når vi spiser ute.

Mamma har også platting. Den er også veldig fin. Mamma har grill også. Hun liker at grillen står ute hele vinteren med snø på seg. Det ser veldig rart ut i månedene oktober, november, desember, januar, februar og mars. Men så ser hun ut som en skikkelig hardcore griller i april, da, når ingen andre har fått somla seg til å sette ut grillen sin. Ikke det at hun bruker den før ut i mai/juni (som alle andre), men hun virker veldig tøff. Når hun først begynner spise-utendørs-sesongen gir hun seg ikke med det første, heller. Gjerne hver helg fra mai til september, om været tillater det. Hvis været ikke tillater det, banner hun og ganner og alt på en gang. Når hun først har satt seg ut for kvelden kan imidlertid ikke ti ville hester få henne innendørs igjen. Og det gjelder alle gjestene hennes også. Samme hvor kaldt det kan bli i løpet av kvelden, så sitter vi ute. Jeg synes det er koselig.

I dag er det altså bursdag, og jeg har bakt sitronpai som jeg skal ta med til henne etterpå. Så skal vi spise pølser. Men jeg tror ikke vi skal grille dem, for grillen har litt mye snøslædd og skitt på seg ennå, der den står på plattingen. Hurra for mamma!

Loff, reker og majones. Det hadde vært veldig godt akkurat nå. Og litt varmere vær. Bølgeskvulp, kanskje. Et lysthus på en brygge. Ååååååå!

I år er første sommeren på så lenge jeg har hukommelse at jeg ikke har noen reiseplaner. Det er helt sprøtt. Skal jeg virkeligbare være hjemme og amme og trille tur med barnevogn hele sommeren? Ikke en helgetur til Göteborg en gang? Det må vel gå an å få til, selv om man har et barn på 0 år. Nå ble jeg nesten litt trist.

Thi-hi, Egil Olsen er så trivelig: "Kunne det værra under ti sekunder a, Roar? Hakke sett makan til scoring, jeg." Ja, du leser riktig - jeg kommenterer live fra Champions League-kamp mellom Bayern-München og Real Madrid. B-M scora etter ni sekunder - tidenes raskeste scoring i Champions Leagues historie. Jeg er nesten litt rørt over at jeg fikk det med meg...

Egentlig ikke. Men jeg liker Egil Olsen innmari godt. Så godt at jeg ikke vil kalle han Drillo, for jeg føler at det blir for useriøst.