..av tindrande ljos i kveld! Men ikke noe snø. Jeg føler meg litt skyldig der, egentlig.

Det har seg nemlig sånn at Arild Mentzoni var innom jobben (Romerikes Blad) for en stund siden og spurte om han kunne få tak i et bilde av det gamle fotballaget sitt. Det var fra 1959, da Strømmen guttelag ble kretsmestere og Mentzoni var med i rekka. Dette spørsmålet ble rettet til politisk redaktør i avisen, Lars MJ Hansen, som sa han skulle skaffe Mentzoni bildet mot at han skaffet oss alle en hvit jul (Mentzoni er jo som kjent statsmetrolog). Da avtalen var i boks gikk Mentzoni glad og fornøyd hjem og ventet på bildet fra sine glansdager, mens politisk redaktør glad og fornøyd gledet seg til en hvit jul.

 

Så kommer jeg inn i bildet. Politisk redaktør har nemlig ikke god peiling på arkivet i RB, og synes også han er en travel mann. Derfor spurte han om jeg kunne tenke meg å grave fram negativene, i og med at jeg har hakket mer peiling, og betraktelig bedre tid. Det var i orden for meg. Men lettere sagt enn gjort, skulle det vise seg. Først somlet jeg bort en hel arbeidsdag på andre gjøremål. Deretter kom jeg ikke tilbake på jobb på over en uke. Da jeg endelig bega meg ut på litt seriøs leting, fant jeg ikke noen spor av bilder fra 60- og 50-tallet i det hele tatt! Etter en kjapp prat med fotosjef og veteran Morgan Andersen fikk jeg vite at arkivet ikke har bilder fra den tiden. Vi begynte å arkivere jevnlig på slutten av 70-begynnelsen av 80-tallet. De forhistoriske bildeplatene fra tiden før negativet er kastet. (Nå er selvfølgelig alt elektronisk, men vi har en ganske fin samling foto fra tiden før det.)

 

Jeg måtte dermed gå til politisk redaktør og drepe hans falske forhåpninger om å kunne glede Mentzoni. "Nå blir det ingen hvit jul for oss" sa han dystert. Og jammen ser det ikke ut til at det stemmer. 19. desember og like grå asfalt her på Kjeller. Men jeg har i det minste tindrande ljos både i vinduet og på bordet. Og en god, lun stemning i hjertet.

 

Hurra det er jul! Jeg er glad! Jeg er ferdig med eksamen! Je suis joyeux! (Jeg er glad, jeg er glad, jeg er glad!)

Muntlig, smuntlig, funtlig. Jeg klarte det - jeg fikk S! Neida, jeg fikk C, men det er helt greit siden jeg egentlig ikke kunne noenting.

GOD JUL!

Javel, javel, så blir det litt mye doprat her. Men jeg må bare: Jeg har (i skrivende stund) den glede av å blogge fra do! Jepp. Jeg sitter på ramma og blogger, mens Lars sturer rundt i leiligheten og banner fordi det kommer til å lukte bæsj av tastaturet, som han sier. Men den gang ei - for jeg bare tisser litt. Hahahaha!

 

Ellers holder jeg på å dø fordi jeg skal ha muntlig eksamen i morgen. Jeg er helt utrolig nervøs, og skulle ønske det var i morgen kveld allerede, for da hadde jeg vært ferdig. Eksamen er en ting, men muntlig gjør meg skikkelig skjelven. Mitt største mareritt er at det blir pinlig stille og sensor sier: "Ja, det er vel ikke noe vits i å hale ut dette lenger. Ses til konting i januar." Også må jeg gjennom all dritten en gang til. Jeg er mye flinkere til å skrive enn å prate. Muntlig er skikkelig teit og fryktelig ungdomsskole.

Advarsel: Hvis du synes du ikke trenger vite noe om folk som bæsjer generelt, eller jeg som bæsjer spesielt, trenger du ikke lese videre.

 

Altså, jeg satt og spiste helgefrokost i stad. Da tar man sg som kjent veldig god tid, og drikker kaffe og leser avis og jeg vet ikke hva. Nå er det sånn at jeg ikke drikker så mye kaffe for tiden, for jeg blir litt tullerusk av koffein nå som jeg er under omstendigheter.

Men jeg unner meg en tår når jeg:

a) synes jeg har fortjent det

b) er borte hos folk og blir buden på en

c) spiser helgefrokost

Alternativ c) trådde altså i kraft her i Åråsveien i dag, og til min lykke hadde Lars vært hjemme hos sin kjære mor i går og fått med seg en forsmak på julebaksten hjem. Kaffe og smultring ble det altså til dessert etter frokosten. Jeg var glad og lykkelig, og langet i meg den ene smultringbiten etter den andre. Jeg duppet til og med baksten oppi kaffen ved et par anledninger, men jeg passet godt på så det ikke lå igjen noen smuler etter den. Som sagt, så drikker jeg veldig lite kaffe for tiden, og den har derfor en ekstrem effekt på meg. Plutselig hogg det til: Jeg måtte bæsje. Nå! Hadde ikke engang tid til å legge fra meg den siste smultringbiten, så den slang jeg inn i munnen i det jeg bykstet inn på do, mens jeg kneppet opp buksa. Jeg tygget iherdig i det jeg satt meg ned på ringen.

 

Og her kommer poenget mitt: I det jeg svelget smultringen, trykket jeg også ut den første kabelen.

 

Det var litt rart.